Innlegg

Interessante innlegg

Oppskriften på din virkelige terskelfart: Maximal lactate steady state - the One Day Palmer Protocol

Bilde
Laktatmålinger er i vinden som aldri før. Ingebrigtsens hengivenhet til denne måleren har økt interessen for laktatstyrt trening for supermosjonistene. I det siste har vi fått mer innsikt i "The Norwegian model" med Marius Bakkens erfaringer, kunnskap og "fingerspitzgefühl". Laktatmålere selges raskt unna og stravafeeden fylles opp med laktatnivåer stort sett mellom 1,7 og 2,1 på morgenintervallene og 2,5-3,2 på kveldsintervallene.  Bilde 1: I begynnelsen blir ofte mosjonister overrasket over hvor høy laktat man måler på "kontrollerte terskelintervaller".  Kan "the norwegian model" virkelig være rett vei til salighet? Har vi etter hundre år med moderne idrettsvitenskap (siden A.V. Hill og Max Margaria) endelig funnet den optimale oppskriften på suveren utholdenhetsprestasjon?  Nei, så enkelt er det nok ikke, men det kan være et fremskritt, men spørsmålet er om det er i feil trapp. For mang en gang kan også veien til helvete være brolagt med gode

Tro kan flytte fjell. Vi blir ikke bedre hvis vi ikke har trua.

Bilde
Nå må du snu litt om i hodet ditt. Snu virkelighetsoppfattelsen på hodet. Litt slik som Truman Burband (Jim Carrey) i filmen «The Truman show» da det gikk opp for han at hele livet hans var en del av en stor TV-serie…. Ting er ikke alltid som vi tror.  Dette innlegget handler om kausalitet og korrelasjon. Fører A til B, eller er det bare en sammenheng mellom A og B? Gjør vi de riktige tingene, men på feil grunnlag? Faktisk eller sannsynlig årsakssammenheng... ikke så lett som det av og til antydes.   Denne artikkelen er i stor grad tuftet på den biopsykososiale modellen , noe også "Central Governor modellen" til Tim Noakes er. Takk også til Henrik Vogt, Linn Getz og Irene Hetlevik som sporet meg inn i disse baner gjennom fokuset på årsaken bak funksjonelle lidelser gjennom mitt virke som frisklivsveileder.  For mange av oss løpere handler treninga stort sett om å prestere bedre. Det er i hvertfall det som er den store drivkraften min når det gjelder løping. Og for å prestere

Prolog: Å forklare det uforklarlige.

Bilde
Hva begrenser min prestasjonsevne? Hvorfor får jeg ikke standard treningsfysiologiske forklaringsmodeller til å stemme med de erfaringene jeg gjør meg? Jeg får aldri fred med meg selv. Jeg forsøker å skaffe meg en slags forståelse for hvordan vi mennesker er skrudd sammen, og hvordan vi påvirkes av det vi blir utsatt for. Enten det er snakk om helse og sykdom, eller om det er snakk om trening og prestasjon.   Dette innlegget er en slags prolog til flere kommende innlegg. Eller er det kanskje en epilog til mitt tidligere innlegg hvor jeg påstår at 90% av prestasjonen er mentalt, resten sitter mellom øra? Nok en gang er jeg i ferd med å rote meg   inn i et sammensurium av forklaringsmodeller på hvordan kroppen er skrudd sammen, jeg slukes inn i det kontroversielle skyggelandet mellom kropp og hjerne, soma og sinn, fysisk og psykisk, nevrologisk og fysiologisk.

Den levde kroppen og psykonevroendokrinoimmunologien

Bilde
Etter en litt ambisiøs prolog , går jeg nå inn i mellomheatene. Første oppgave er å forsøke å beskrive på en lettfattelig måte hvordan de erfaringene vi gjør oss gjennom livet har betydning for hvordan kroppen reagerer. En generell beskrivelse som kan forklare hvordan sykdom og skade oppstår, men også forklare prestasjonsnivå i utholdenhetsidretter. Jeg tror det kan bli vanskelig å beskrive dette på en lettfattelig måte, så jeg anbefaler at dere trekker pusten og krummer nakken... Det kan også være nevneverdig at mye av stoffet jeg bruker er hentet/inspirert av TenkeTanken ved NTNU  og at mine ord og tolkninger er i et langt mer kvasivitenskapelig blogglandskap.  Før vi går i gang er det viktig å være klar over følgende: Homeostase er kroppens evne til å bevare en indre stabilitet. Homeostasen sørger for å kontrollere og koordinere alt av feedback kroppen gir oss og regulerer disse opp mot hverandre for at vi ikke skal belaste overbelaste systemet slik at sykdom/skade/lyte oppstår.

Når hele fundamentet rakner.... Central governor model

Bilde
Jeg har gjennom hele mitt utdanningsforløp blitt indoktrinert i den klassiske treningslæren og treningsfysiologien. Asbjørn Gjerset satte standarden i lærebøkene fra idrettslinja på Fagernes videregåande skule. Videre tok McArdle, Catch og Catch med sin "exercise physiology" over på idrettshøyskolen. Jeg har hele tiden vært godtroende til disse forklaringsmodellene og tenkt at disse såkalte "vedtatte sannhetene" stemte:  At aerob utholdenhetsprestasjon først og fremst bestemmes av hvor mye oksygen hjertet klarer å pumpe ut til de arbeidende musklene, og at vi ved økende belastning kommer opp til et nivå da hjertet ikke lenger klarer å transportere nok oksygen ut til de arbeidende musklene som da må forsyne muskelen med ATP fra anaerobe prosesser. Dise anaerobe prosessene fører da til en forsuring ( økt H+)  av det lokale miljøet i musklene og følgelig en opphopning av melkesyre, noe som igjen gir dårligere forhold for muskelsammentrekninger og, ikke minst; gir os

Fire faktorer som styrer din prestasjon og prestasjonsutvikling... om Samuele Marcoras psyko-biologiske modell

Bilde
Samuele Marcora er en professor ved Kent University i England. Med en doktorgrad i treningsfysiologi ble han utover 2000-tallet etterhvert mer og mer opptatt av det nevrologiske og psykologiske aspektet ved prestasjon, og har utviklet den psyko-biologiske modellen som forsøker å forene psykologien, nevrologien og fysiologien, spesielt når det gjelder følelsen av tretthet og prestasjonsbegrensninger innenfor utholdenhetsidrett. (Se linken over for hans publikasjoner). "Opplevd anstrengelse" kommer frem som et sentralt element i all utholdenhetsprestasjon i følge Marcora. Han mener at det er vår følelse av slitenhet som bestemmer vår prestasjon, og ikke fysiologiske begrensninger i muskulatur eller hjerte- og karsystemet. Dette kommer godt frem i et forsøk han gjorde på syklister som skulle sykle til utmattelse. I det testpersonene "kastet inn håndkleet" ble de kommandert til å gjøre en maks-styrketest hvor de, mot formodning, faktisk produserte langt mer watt enn

Påstand: 90% av prestasjonen er mentalt, resten sitter mellom øra.

Bilde
Lurer jeg meg selv? Gir jeg meg selvpålagte restriksjoner med all denne feedbacken? Løper jeg rundt i en selvoppfyllende profeti ? Er jeg i kognitiv dissonans med mine med- og motløpere, med pulsklokka, med kilometertidene, med egne følelser? Hvor stor er Pygmalion-effekten ? Forventningseffekten ? Placebo eller nocebo ? Er Tim Noakes inne på noe med sin Central Governor-teori ? Er det så at 90% av prestasjonen er mentalt, og at resten sitter mellom øra?

Wavelight technology a.k.a "Lysharen fra helvete"

Bilde
Foto: Indianexpress.com (Antageligvis tatt under Kvalheimmila 2020, Bislett stadion) Vi må være forbaska forsiktige med å innføre nyvinninger til friidretten. Ingen idretter er så standariserte og målbare som friidretten. Det er skjært inn til beinet. Det gjelder å hoppe høyest, kaste lengst eller løpe fortest.  Mann mot mann, kropp mot kropp, hode mot hode. I løping kan vi sammenligne resultater med de som løp for 20, 50, 100, ja kanskje 1000 år siden.  Konkurranseløping handler om å komme raskest frem. Jo lengre løpene er jo mer betydning har en bestemt egenskap; disponering. Å løpe fortest mulig over lengre distanser er vanskeligere enn man skulle tro. Det krever erfaring, klokskap og is i magen. Vi ser det blant lynkjappe barn, eliteutøvere og godt voksne mosjonister. De færreste mestrer kunsten. Pacing; The noble art of running.  Vi har ikke et godt norsk ord for det. Farts-styring. Disponering. Er ikke denne egenskapen en av de viktige x-faktorene i de lange løp? Vi tenker kanskj

OMG! Nike Zoom Alphafly next% a.k.a Boing-boings.

Bilde
BOING BOING BOING BOING The shoe that broke running!?! Såpass sterke ord bruker den sør-afrikanske treningsfysiologen Ross Tucker som driver det interessante nettstedet "The Science of sport". Jeg og Ross Tucker er enig i så mangt, også når det gjelder de siste års skoutvikling. Det beskrev jeg nærmere i  mitt eget innlegg her . Et enda mer dybdegående innlegg finner du på nevnte nettside  "The science of sport" .    For å gjøre en lang historie kort. 12. oktober 2019 løp Eliud Kipchoge med en prototyp av Nike Alphafly da han spratt inn på 1.59.40 under INEOS 1:59, og andre forsøket på breaking 2. Altså førstemann til å løpe under to timer på et maraton (42.195m). Men rekorden var ikke offisiell da løpet ikke på noen måte tilfredsstilte kravene (noe som var oppe og avtalt fra første stund). Skoene han brukte var et par klumper av noen nike-sko som verden aldri før hadde sett maken til. Diskusjonen om teknologisk doping kom på alle løperes lepper verden over

Nike Alphafly - dråpen som får begeret til å renne over?

Bilde
Vi har merket oss debatten. De stadig økende kritikerne, men også de stadig økende tilhengerne. Nike Vaporfly Har en gradvis indoktrinering gjort oss blinde? Eller lar vi det forbigå i stillhet fordi vi nyter av godene selv? Løpingen. Den reneste formen for fysisk aktivitet. Den enkleste av alle idretter. Den standardiserte og naturlige. Nå er også denne enkle og globale idretten, hvor alle konkurrerer på samme premisser, besudlet av kapitalistenes grådige klør. En idrett hvis rekorder og prestasjoner kan måles og sammenlignes fra hundre år tilbake i tid hvor som helst i verden. Er det slutt?

Seiglivede myter om tredemølla

Bilde
Jeg hører på podcaster når jeg løper mine rolige turer. Podcasten "I det lange løp" av Jann Post oser av god kvalitet, med mange interessante temaer og personer. Selv om både Jann Post og Kristian Ulriksen er ganske ferske løpere, så er de godt oppdaterte på løpefronten, både sosiokulturelt og treningsfysiologisk. Samtidig sørger de for ekstra kvalitet av ypperste klasse med jevnlige innslag av intet mindre enn Sindre Buraas og Sondre Norstad Moen. Det fremkommer mye god treningsprat i den podden, av god kvalitet. Det er godt med erfaringsbasert kunnskap. Jeg kunne alltids ha diskutert mange av de treningsfaglige momentene som kommer frem, men med en ydmykhet rundt hva som er fasit. Men det er en ting som nå har kommet frem i de siste episodene av podcasten som er direkte feil, og som er en seiglivet mye innenfor løpingen. Her vil jeg driste meg til å korrigere litt. Førstemann som tok feilskjæret var Sindre Buraas. Jeg siterer fra podcastepisode 9 "Tredemølle